En diagnose, takk!

Statistisk sett er det et faktum at jo eldre du blir, desto større er sannsynligheten for at du får flere kroniske sykdommer. Det sies at vi dør med minst tre diagnoser.

Tekst: Ingjerd Strøm Skreien Foto:NTB Scanpix
Første gang publisert i VI OVER 60 januar 2020

Vi blir eldre. Vi overlever sykdommer vi tidligere døde av. Å leve med en diagnose er noe av prisen vi betaler for de ekstra leveårene. Mange har gode liv på tross av alvorlige diagnoser, men det krever tilpasninger, både i form av livsstil og medikamentbruk.

For at du skal kunne få behandling, må legen sette en diagnose. Men vansker med å skille mellom sykdom og aldersforandringer kan medføre både over- og underbehandling.

KAN TA FEIL BEGGE VEIER
Forsker, professor i geriatri og overlege Torgeir Bruun Wyller, mener at det er grunn til å tro at mange gamle har en feilaktig hjertesviktdiagnose, blant annet fordi man med alderen får fremmedlyder over lungene som kan feiltolkes som tegn på hjertesvikt. På den andre siden mener han at det finnes gamle med uoppdaget hjertesvikt fordi kroppslig slitenhet – et viktig symptom på hjertesvikt – feiltolkes som uttrykk for normal aldring. Andre tilstander som trolig overdiagnostiseres hos gamle er høyt blodtrykk og små hjerneslagtilfeller, mens Parkinsons sykdom kanskje underbehandles.

– Fordi sykdom og naturlige aldersforandringer er filtret inn i hverandre, er det mulig å trå feil begge veier. Noe svekket hukommelse er normalt, men kan bli definert som en begynnende demens. Løfter du opp en hudfold på et gammelt menneske og den ikke går tilbake, er ikke det nødvendigvis et symptom på uttørking. Oftest skyldes det at man mister elastisiteten i huden med alderen, forklarer Wyller.
Symptomer kan bli avvist eller bortforklart med at pasienten er gammel, mens det kan bli gitt unødvendig behandling for det som er knyttet til normale aldringsprosesser. Det mest alvorlige er nok dersom man overser behandlingstrengende sykdom.

LEGENS ARBEIDSVERKTØY
– Hvorfor trenger vi diagnoser?
– For meg som lege er diagnostisering et nyttig arbeidsverktøy. Det er en måte å sortere pasienters problemer på, ved at helseproblemer blir kategorisert i grupper. Ut fra tidligere erfaring og ikke minst forskning, vet vi at pasienter med en bestemt sykdom vil ha nytte av å en viss type behandling. Diagnoser kan ha forskjellig grunnlag. For eksempel vil en kreft-diagnose blant annet være basert på vevsprøver, mens psykiatriske diagnoser oftest er symptombasert. Det betyr at vi langt på vei må stille diagnosen på bakgrunn av det pasienten forteller oss.

– Hvordan kan jeg føle meg trygg på at den diagnosen jeg får, er korrekt?
– Du kan aldri føle deg hundre prosent trygg. Vevs- og blodprøver er ganske sikre, symptombaserte tester er mer usikre. Til syvende og sist vil det være pasientens symptomer og plager, sammen med legens kompetanse, kunnskap og grundighet som vil være avgjørende for om en diagnose er riktig. En ledetråd er om pasienten responderer på den behandlingen som blir gitt. Blir pasienten bedre, tyder det på at diagnosen er korrekt. Hvis ikke behandlingen gir ønsket resultat, må legen foreta andre undersøkelser for å komme til bunns i hva som feiler pasienten.

ÅPENHET MELLOM LEGE OG PASIENT
– Mange vil kanskje synes det er belastende å ikke få vite hva plagene skyldes?
– Det kan jeg forstå. Men samtidig er det viktig å være bevisst at generelle plager som for eksempel utmattelse og slitenhet, er symptomer som kan passe på mange ulike lidelser. Som pasient kan du hjelpe legen i riktig retning ved å forklare så grundig som mulig hvordan du har det. Noen ganger vil vi ikke klare å finne en forklaring. Noen pasienter slår seg til ro med det, andre kan føle seg mistenkeliggjort og at legen ikke tar dem på alvor.
Av og til blir det satt en feil diagnose. Det er ikke dermed sagt at noen har gjort noe kritikkverdig. Likevel må vi leger må alltid ha en åpning for at pasienten kan feile noe helt annet enn det som er mest nærliggende. Jeg vet av egen erfaring at det er lett for å komme inn i et spor og at det kan ta litt tid å revurdere den opprinnelige diagnosen. Da blir en åpen dialog med pasienten desto viktigere.

KRITERIENE ENDRES
Torgeir Bruun Wyller legger til at diagnosekriteriene er i stadig endring, i takt med ny forskning og bedre prøveanalyser.
– Ta hjerteinfarkt for eksempel. I dag kan vi påvise små endringer i blodprøvene som kan vise om pasienten har hatt et infarkt. For 20 år siden var analysene langt mindre følsomme. Da ble et anfall av brystsmerter diagnostisert som angina, fordi vi ikke kunne se noen endringer i hjertemuskelen. Det har hatt konsekvenser for behandling av disse pasientene.

– Når kan alder i seg selv et hinder for å få fullverdig behandling?
– Innen geriatrien tenker vi mer og mer at kronologisk alder i år er et dårlig kriterium. Vi eldes i så ulik takt, og jo eldre vi blir, jo mer forskjellige blir vi. Biologisk alder er derimot et relevant begrep – hvor mye reserver har denne kroppen og hvilket potensial. Men retningslinjer som bare styrer i år blir ikke riktig.

Ikke alle eldre er tjent med å få all behandling uansett. Ta for eksempel intensive kurer med cellegift. Det er en behandling som er så tøff at den kan ta livet av pasienten.
Jo eldre pasienten er, jo grundigere må altså legen tenke seg om denne behandlingen er noe pasienten er tjent med.
– En åttiåring kan ha reserver nok til å tåle en hard cellegiftkur og kan leve ti-tjue år til. Mens en yngre person kan ha så mange sykdommer og diagnoser at han kan dø av cellegiften. Uansett vil han antakelig ha kortere tid igjen å leve. Da må vi ta sikte på å gi vedkommende et godt liv her og nå.

Wyller trekker frem kreftbehandling som et område der tilnærmingen er blitt mye mer nyansert, åpner mye mer for individualisering.

BELASTENDE DIAGNOSE
Å få en demensdiagnose er en stor belastning både for den det gjelder og de som er rundt.
– Når vi vet at en person har demens, vil vi kunne si noe om hvordan sykdommen kommer til å utvikle seg. Men vi har foreløpig ingen effektiv behandling å tilby. Spørsmålet blir jo da om det har noen hensikt å få stilt en slik diagnose. Sett at du er langt oppe i årene – ønsker du da å vite at du har en demenssykdom? Hvis vi spør folk på forhånd, svarer de gjerne at ja, de vil vite. Hos dem som allerede har demens, er svarene mer blandet. Det er ikke så rart, med tanke på at diagnosen har store konsekvenser for den det gjelder. Pårørende svarer derimot ja uansett, de vil vite, sier Geir Sælbæk, forskningssjef hos Aldring og Helse.

En demenssykdom gir også utfordringer når det gjelder andre sykdommer.
– Har du kognitiv svikt kan du ha vansker med å huske å ta medisiner, for eksempel. En hjerne med demens er i tillegg så sårbar at det skal lite til før det kan gi seg utslag som akutt forvirring, det vi kaller delir. Det som tolkes som en uroepisode, kan i virkeligheten være et uttrykk for smerter.

– Vi har fått en langt større åpenhet rundt demenssykdommer. Det fører til at skammen går ned, samtidig som bevisstheten rundt sykdommene øker. Det kan selvsagt skape unødvendig frykt, men samtidig kommer flere tidligere til utredning, noe som er helt avgjørende dersom du får en Alzheimers-diagnose.

Eldre eller gammel?
Når du er fylt 65 år, er du ifølge Verdens helseorganisasjon blitt eldre. Gammel er du når du er blitt 80 år. I såpass høy alder er kroppens reserver mer enn halvert, samtidig som risikoen for aldersrelatert sykdom øker raskt. 
Om lag tre av fire mellom 65 og 79 år, både menn og kvinner, rapporterer om god eller svært god helse. Dette har holdt seg stabilt i hele perioden 2002-2015.

 

Følg Facebooksiden «Bli friskere med VI OVER 60» og få inspirasjon til en sunnere hverdag!

Share.